Toppen av isfjelllet!

Som et resultat av finanskrisen er det at et nytt spørsmål har dukket opp: vil bedrifter, organisasjoner, myndigheter og enkeltindivider trappe ned fokus og arbeid knyttet til miljø og klima utfordringer? Dette gjelder kanskje spesielt de bedriftene som har påtatt seg et ansvar og engasjement som strekker seg utover det loven krever. Det vil fort vise seg om arbeidet bare er noe bedrifter smykker seg med eller om det er inkorporert i forretningsstrategien og det daglige arbeidet. Det som jeg her ønsker å legge fokus på er nettopp bedrifters arbeid og fokus på utfordringer som klimakrisen så tydelig er. Ser vi arbeidet med klima og miljø slik det fungerer i dag i et historisk perspektiv har spesielt privat sektor vært skånet for disse problemstillingene. Det er først de siste årene at bedrifter virkelig har begynt å få øynene opp for hvilken påvirkningskraft de har i forhold til klima og miljø utfordringer, samt hvilke muligheter som ligger i det for deres egen del. Og det er her jeg mener at det fortsatt er mye å hente i årene fremover. Vi i STRIKK har selv erfart hvilke store forretningsmuligheter som ligger i å adressere miljø og klima utfordringer. Her er det naturlig å i første omgang ta utgangspunkt i forhold til eget fotavtrykk og de produktene, tjenestene man kan levere og tilby. Bare det å jobbe målrettet med dette fokuset åpner opp for nye forretningsområder med tanke på kundegrupper, markedskanaler, samarbeid, organisasjonsmodeller mm. En konkret problemstilling med dette fokuset kan være: hvordan kan vi som selskap benytte vår kompetanse og teknologi (produkter) for å møte miljø og klima utfordringer. Alt avhengig av i hvor stor grad bedriften jobber med dette fokuset i utgangspunktet vil det åpne seg opp helt nnye muligheter. Ikke minst vil slike prosesser kunne åpne opp for utvikling av eksisterende produkter (teknologi) og skapee helt nye. For som jeg skrev innledningsvis så er fokuset og problemstillingene knyttet til miljø og klima relativt nye for bedrifter. Og derfor har man heller ikke tilpasset og utviklet tjenester og produkter med den hensikt å møte utfordringene. Så bare det å ta på seg “klima brillene” vil høyst trolig være svært positivt for bunnlinjen og mulighetene for å utvikle seg som selskap. En enda “dristigere” variant er å se hvordan ditt selskap kan fungere som arena for å møte miljø og klima utfordringer, uavhengig av hva dere selger av produkter og tjenester. Her ligger de potensielle innovasjonene og de store utviklingsmulighetene for bransjer. Det er også noe vi har erfart i STRIKK, at ved å ta på seg “klima brillene” og ta utgangspunkt i hva bedrifter bestitter av kunnskap, erfaring, påvirkningskraft, resssurser, ja alt det som gjør en bedrift en bedrift, åpner det seg helt nye samarbeidsparnere, arbeidsmodeller, proodukter, tjenester, forretningsområder med mer.

Jeg tror vi bare har sett toppen av isfjellet på denne positive utviklingen der bedrifter er en sterk bidragsyter for å løse globale utfordringer. Der arbeidet med å løse utfordringer de tidligere ikke har viet særlig med energi og fokus vil skape nye selskaper, teknologi og diverse inkrementelle og radikale innovasjoner. Spørsmålet er hvem som er frontløperne som tør å sette morgendagens agenda?

Alexander Read

AS Norge eller Sosial entreprenøren. Hvor ligger balansen?

Den siste tiden har vi i STRIKK gjennom vårt arbeide med forskjellige miljøer, bransjer og mennesker fått bekreftet at det er mye som tyder på at også i velferds staten Norge er det behov for og finnes sosiale entreprenører. Det er virkelig ikke slik at vi ønsker å jobbe mot myndigheter eller “systemet” bare for å være annerledes. Men vi er sikrere enn noen gang på at det er behov for “sånne som oss” som tar andre veier enn normen for å finne nye løsninger, skape hybrid organisasjoner og konsepter som har til hensikt og sikre bærekraftige alternative løsninger for å møte sosiale og miljø messige utfordringer. Nettopp fordi slike utfordringer krever annerledestenkning gjør det de desto vanskeligere å definere og beskrive før handlingene er utført og man ser de praktiske effektene av tiltakene. Det er på mange måter et tabu område jeg her skriver om. I alle fall noe som rører ved “slik ting alltid har vært”. For uten å skulle skylde ene og alene på politikere eller systemet så er det nå en gang slik at det finnes en rekke enkelt tilfeller eller mindre lokale utfordringer som ikke nødvendigvis passer inn i de løsningstilbudene som AS Norge kan tilby per i dag. Og jeg tror ikke at jeg går for langt når jeg skriver at de fleste nordmenn forventer og krever at sosiale utfordringer først og fremst skal løses av myndighetene. Og det er nettopp her sosial entreprenøren kommer inn i bildet. Han eller hun, samt entreprenørskaps bedrifter som evner å tenke utover tradisjonelle rammer og kontekster og ser muligheter i utfordringer. Både for dem selv, men ikke minst for de tiltakene gjelder og da ved å sikre bærekraftige løsninger. Det er disse som er myndighetenes ubrukte arena og verktøy for å nå alle de sosiale tilfellene som ikke faller inn under de store beslutningene og rammene.

Det er derfor etter min mening ikke snakk om å jobbe mot staten, men snarere med myndigheter og andre aktører i ulike sektorer. Disse sosiale utfordringene jeg her snakker om har jeg ikke tenkt å beskrive nærmere, men kanskje felles for de alle er at de ikke kan løses ved enkle grep. Det krever en driv og standhaftighet som en sosial entreprenør besitter. Ved å tilrettelegge for og ikke minst anerkjenne arbeidet til en sosial entreprenør vil Norge som den velferdsstaten den er kunne se mange flere sosiale entreprenører i aksjon i fremtiden. Dette er i bunn et spørsmål om verdi. Hva er verdi? I næringslivet er det som regel snakk om økonomisk verdi og profitt. En sosial entreprenør jobber for en økt sosial verdi, men nettopp fordi løsningene krever annerledestenkning ligger det også store muligheter for å skape potensielle innovasjoner, nye markeder, produkter, organisasjonsformer samt mye mye mer. Jeg er overbevist om at sosialt entreprenørskap kommer til å få større plass i det norske samfunn i fremtiden. Og jeg er sikker på at resultatet av handlingene til sosiale entreprenører kommer til å skape både sosial, miljø og økonomisk verdi som vil være av interesse for de det gjelder, men ikke minst for næringslivet. Jeg ser ingen grunn for at næringslivet i fremtiden ikke vil vie mer tid, energi og resssurser på å ta et større sosialt ansvar,..eller nei, ikke et større sosialt ansvar, men større deltagelse i å bygge samfunn. Spørsmålet blir derfor; hvor ligger ansvarsbalansen mellom myndighetenes og sosial entreprenørens arbeid for å skape sosial velferd?

Alexander Read